Sist oppdatert 28. juni 2018
Verdensmesterskapet i fotball i Russland er i gang. Nok en gang er det lite som tilsier suksess for det engelske landslaget. Men oppmerksomheten er formidabel.
Av Per Åsmund Reymert
Engelsk presse og fansen utøver et nærmest uutholdelig press når de drømmer om gammel storhet, samtidig som de har sarkasmen klar dersom landslaget nok en gang roter det til for nasjonen. Å være engelsk landslagssjef sies å være den verste jobben i fotballverdenen.
Ferdighetene til spillerne kan aldri måle seg med nasjonens forhåpninger. Tidligere landslagssjefer har trillet ut med baklengsmålene. Har nåværende trener Gareth Southgate noe de foregående sjefene ikke har hatt? Troen på suksess er der alltid. Derfor blir nedturen så stor når det går galt.
Svikter under press
En av England største fotballhelter, Paul «Gazza» Gascoigne, forlater Stadio delle Alpi etter semifinale-tapet mot Vest-Tyskland. I kampens hete mottok han et gult kort, noe som innebar at han ikke kunne spille finalen. Hans tårer rørte en hel nasjon.
Laget som bærer den viden kjente ‘Three Lions’-logoen vant sitt første, og eneste verdensmesterskap i 1966 da de slo Vest-Tyskland 4-1 i finalen hjemme på Wembley. Siden den gang har det vært lenge mellom oppturene.
Englands beste VM siden da var i 1990 da de kom til semifinalen. Der røk de imidlertid ut på straffer mot Tyskland, og har aldri klart å kvitte seg med spøkelset fra kampen i Torino. Tilbøyeligheten til å svikte under press er blitt en del av identiteten som henger ved det engelske landslaget.
Guds hånd
Tapte drømmer er en vesentlig del av engelsk VM-historie. England klarte ikke å kvalifisere seg til VM verken i 1974 eller 1978, og da de returnerte til mesterskapet i 1982 endte drømmen med tap i mellomspillet.
I VM i Mexico i 1986, fire år etter Falklandskrigen, tapte England 1-2 mot Argentina i en kamp som ble en blanding av politikk og fotball. Kampen ga fotballverdenen to av VM-historiens største øyeblikk: målene til den argentinske kapteinen Diego Maradona.
Maradona scorer det matchvinnende målet mot England i, og blir en nasjonal folkehelt i Argentina.
Han scoret først ved å vinne en luftduell mot den engelske keeperen Peter Shilton. Hvordan en spiller som raget 165 centimeter over bakken klarte å slå Shilton, som var 20 centimeter høyere, i en luftduell var like lett å besvare som det var synlig på tv-skjermene. Maradona handset ballen i mål. Engelskmennene protesterte, men til ingen nytte. Maradonas mål, som han selv døpte “Guds hånd”, ble stående.
Hans andre mål var det imidlertid lite å si på. Etter å ha løpt forbi halve det engelske landslaget, puttet han ballen bak en perpleks Peter Shilton. Som engelske medier så presist uttrykte det; Maradona tok hevn etter at Argentina tapte Falklandskrigen.
Dømt til å tape
Noen ganger trengs det noe spesielt for å slå England. Men som regel klarer de å påføre seg selv nederlaget. I 1998 røk de ut mot Argentina etter en straffekonkurranse. David Beckham ble utvist før straffekonkurransen, og ble hele nasjonens syndebukk. Et ikke helt uvanlig fenomen i engelsk presse.
I 2002 tapte de kvartfinalen mot Brasil etter en gedigen keepertabbe av David Seaman. Fire år senere ble de atter en gang tapende part i en straffekonkurranse, denne gang mot Portugal.
I 2010 røk de igjen ut mot erkerivalen Tyskland, og i 2014 ble de sendt hjem i skam da de mislykkes i å avansere til sluttspillet. Den portugisiske målvakten Ricardo, som reddet tre straffer mot England i 2006, beskrev den engelske mentaliteten slik: “When they lost to us, you could see them thinking, ‘Oh, we lost again on penalties’ It was almost like it was fate”.
Forventningene
Englands landslagssjef Gareth Southgate i aksjon for landsslaget, her fra en kamp mot Italia i 1997.
Hvilken skjebne venter det engelske landslaget i årets VM? Positivt for England er at deres gruppe – G – er av en de antatt lettere gruppene. I det minste på papiret. England skal riktignok møte et sterkt Belgia, som ser ut til å ha prikket inn storformen.
De to andre lagene skal være overkommelige. Tunisia har aldri avansert til sluttspillet, og deres første og eneste VM-seier kom mot Mexico i 1978. Panama har en enda svakere statistikk, og VM i år er deres første noensinne.
Den enkle gruppen har fått flere eksperter til å fokusere på hvem England vil møte i sluttspillet, og ingenting beskriver baksiden av engelsk fotballpresse bedre enn denne overskriften fra det populære nettstedet joe.uk.org: “Who will put England out of the World Cup in the knockout stages?”. I en eventuell kvartfinale kan det ligge an at England møter enten Brasil eller Tyskland.
«Their finest hour»
Englands første kamp mandag 18. juni, ble spilt på den samme datoen som Winston Churchill, i en av sine mest kjente taler til Underhuset, uttalte den berømte linjen: “This was their finest hour”. Og VM åpnet da også med 2-1 seier mot Tunisia. Men det ble spennende til siste slutt. Etter at det lenge så ut til at England skulle rote bort seieren, dukket kaptein Harry Kane opp på bakerste stolpe med en matchvinnende scoring på overtid. Kane satte også inn Englands første mål etter 11 minutters spill.
På dagens engelske landslag er det en ny generasjon som må stå opp for nasjonen. Da Wayne Rooney ga seg etter EM i 2016, satte det et definitivt punktum for Englands såkalte “Golden Generation”, en generasjon med verdensklassespillere som aldri klarte å leve opp til forventningene.
I dette VM har England den tredje yngste stallen i mesterskapet. De er ledet av den unge manageren og tidligere engelske landslagsspiller Gareth Southgate. Han var tidligere Englands U21-trener. Der jobbet han med flere av dagens spillere, og mange engelskmenn håper at dette kan komme England til gode.
Det største presset ligger på skuldrene til den nyutnevnte kapteinen, Tottenham-spissen Harry Kane. Hvis han klarer å finne nettmaskene slik som han har gjort i hjemlig liga i år – og i åpningskampen – kan Three Lions igjen bli vanskelig å temme.