Skattet kulturinstitusjon under press

Foto bibliotek, intertiørTilskuddene til bibliotekene i Storbritannia er redusert de siste årene. Foto: Michael D Beckwith/Flickr

Etter at den nasjonale innsparingspolitikken ble innført for snart syv år siden har britiske lokalpolitikere blitt tvunget til å kutte hardt i sine kommunale budsjetter. I kampen om ressursene har de offentlige bibliotekene vært en av de store taperne.

Av Johan Lindstrøm
Historiker

Ifølge tall fra CIPFA (Chartered Institute of Public Finance and Accountancy) har overføringene til public libraries gått ned med 66 millioner pund i 2016/17. For syvende år på rad ble tilskuddene redusert, og nær 1000 ansatte er oppsagt de siste tolv månedene. Totalt regner en at rundt 650 av de 4.400 offentlige bibliotekene i Storbritannia enten er lagt ned, eller overført til frivillige grupper. Intet tyder på at nedgangen stopper her.

Nylig foreslo de folkevalgte i grevskapet Northamptonshire å legge ned 28 av de 36 lokale bibliotekene. Men CIPFA rapporten har også lyspunkter. Fire av de offentlige bibliotekene i Storbritannia hadde over en million besøkende siste år og det best besøkte av dem, Library of Birmingham, hadde over 1,6 millioner brukere.

Det er en verdsatt kulturinstitusjon som kjemper for tilværelsen. Fortrinnsvis som formidler av kunnskap, forståelse og leseglede, men også som sosialt møtested med lav dørstokk.

Tidlig ute

Britene var tidlig ute med å opprette folkebibliotek, og det ble regnet som en radikal reform da de fikk vedtatt The Public Library Act, i 1850. Loven åpnet for at kommunene kunne innkreve en egen skatt for å finansiere nyordningen.

Hovedmotivet var å øke tilgangen til litteratur for samfunnets lavere klasser. Forventningen var at den ressurssvake delen av befolkningen ville få økt livskvalitet og kunnskapsnivå, mens hele samfunnet ville dra fordel av en arbeiderklasse med bedre vaner, god moral og solid karakter.

Det første offentlig finansierte biblioteket ble åpnet i Manchester, 2. september 1852 med 25.000 bøker i samlingen. Innen få år vokste det opp ytterligere 100 filialer bare i England, men det skulle flere tiår før nettverket ble utbygd over hele Storbritannia.

Institusjonen har gjennom 160 år stått imot mange prøvelser, men likevel utvist en seighet som kan forklare noe av den posisjonen bibliotekene har inntatt i britisk kulturliv.

Hyppig brukt

Et annet særtrekk er at britene tidlig lånte flere bøker enn de kjøpte, og etter hvert hadde hver tredje innbygger et lånekort. Ikke minst i trange økonomiske tider steg utlånsstatistikken betydelig.

Til tross for nedgangen de siste årene, er et av kjennetegnene på den britiske ordningen at bruken av bibliotekene totalt sett forblir høy. The European Bureau of Librarys tall bekrefter inntrykket. Ifølge deres undersøkelse fra 20 europeiske land, er det bare tyskerne som låner flere bøker. Kombinerer en med nettbruk, sosiale aktiviteter og lesing i stiller kroker, fremgår det imidlertid at britene benytter den lokale filialen langt hyppigere enn innbyggerne i de andre undersøkte landene.

Forsvarere av dagens nedbygging hevder at bibliotekene er for dyre i drift og at tjenestene de utfører må leveres til lavere kostnader. Videre argumenteres det for at befolkningen aldri tidligere hatt så stor tilgang på litteratur og informasjon som den nye digitale verden åpner for. Bibliotekene som fysisk tilholdssted blir som en konsekvens mindre viktig.

Omstilling

Tidligere statsminister, David Cameron, uttalte i 2010 at kun de bibliotekene som hadde vokst opp til «the new world of technology» ville kunne overleve. Kuttene til tjenesten ble dermed like mye forsvart ved teknologiutvikling, som ved behovet for kommunale innsparinger. At bibliotekene kan være bidragsytere for å fremme leseferdigheter, integrering og sosial mobilitet vinner ikke tilstrekkelig gehør, all den tid slike gevinster er vanskelig å måle.

Beskytterne har lagt vekt på at bibliotekene siden opprettelsen har evnet å omstille seg. Fra å være rene boksamlinger er dagens filialer også blitt lokale sentre for møter, utstillinger og kulturelle aktiviteter. Tjenestene er utbygd fra sin opprinnelige form, og ikke minst overfor barn har tilbudet vokst betraktelig.

Fri tilgang til internett er også trukket frem som en viktig grunn for å beholde bibliotekene. Hver femte innbygger i Storbritannia har ikke tilgang til nettet i eget hjem, og ifølge undersøkelser vises det til at 25 prosent av brukerne oppga nettilgang som en viktig grunn for å benytte sitt lokale bibliotek.

Opplevelsen av å miste en tjeneste man har vært med å finansiere gjennom inntektsskatten, forklarer også noe av protestene på lokalplan. Motsvaret fra politikere med stramme budsjetter har vært at i den grad det offentlige biblioteket er verdifullt for lokalmiljøet, kan løsningen være at frivillige påtar seg ansvaret for driften.

Frivillighet

Nettopp, økt frivillighet, var en av grunnsteinene i David Cameron store Big Society-prosjekt da han ble valgt som statsminister i 2010. Ideen åpnet for at sivilsamfunnet skulle få større innflytelse over eget lokalmiljø ved at innbyggerne deltok i frivillige aktiviteter. Målet var at alle voksne skulle engasjere seg i minst et tiltak. Parker og museer var eksempler på offentlig ansvar som kunne overføres til lokalbefolkningen. Båndene mellom innbyggerne skulle styrkes og kommunen ville spare ressurser. Selv om Camerons plan tidlig ble nedprioritert, er bibliotekene en av sektorene hvor frivillige grupper har overtatt driften en rekke steder.

Erfaringene er delte, men noen åpenbare svakheter er avdekket. I strid med nye teorier har behovet for fagfolk ved bibliotekene vist seg å være større, ikke mindre enn tidligere. I den enorme tilgangen på informasjon som finnes på både på hyller og i den digitale verden, er bibliotekarens kunnskaper til finne denne rette informasjonen blitt undervurdert.

Også når det gjelder å ha oversikt over hva slags bøker som skal anskaffes er det vanskelig å se hvordan fagfolkene kan erstattes av frivillige. Erfaringene har også vært at behovet for opplæring og forutsigbar drift er vanskeliggjort ettersom mange kun har noen få vakter i måneden. I tillegg kommer at mange av de gamle bygningene er i dårlig teknisk stand og dyrt vedlikehold på sikt vil medføre nye utfordringer. Hvorvidt de frivillig drevne filialene har forutsetninger for å overleve, knyttes det stor usikkerhet til.

Lokal mobilisering

På nasjonalt nivå har opposisjonen i liten grad maktet å mobilisere til kamp for å verne om den aldrende institusjonen. Da Labour stilte til valg i 2015 var ikke public libraries nevnt et eneste sted i partiets valgmanifest. To år senere hadde man riktignok flettet inn satsing på bibliotekene i programmet, men i stor grad knyttet til et felles løft for de offentlige tjenestene.

Mobiliseringen har i all vesentlig grad funnet sted på lokalt nivå. Mest originalt så langt, var trolig aksjonen i småbyen Stony Stratford hvor innbyggerne protesterte mot varslede kutt ved å låne samtlige av det lokale bibliotekets 16.000 bøker. I møtet med tomme hyller måtte selv politikere med reduserte budsjetter tenke på nytt.

Å finne sin unike rolle i mylderet av informasjon forblir en hovedoppgave for de offentlige bibliotekene på sikt. På veien så langt har terskelen til litteratur blitt litt høyere, tilgangen til dialog litt mindre og antallet møteplasser litt redusert.